tanker etter terrorangrepet.

Vi har alle fulgt nyhetene om tragediene som har skjedd i Norge. Selv sitter jeg på andre siden av jorda i Australia, og har fulgt nøye med på australske nyheter, og alle norske nyhetsnettsider. Jeg har kontaktet dem jeg kjenner i Oslo og området rundt, som ellers ikke har gitt livstegn. Èn kamerat håpet han fortsatt hadde vinduer i leiligheten. Èn annen la ut bilder fra kontorets utsikt ned i en gate som så ut som et krigsområde. Ei vennine var på jobb ikke langt fra hvor bomben gikk av, hun var skjelven, men det gikk bra.

Om jeg kjenner noen som var på Utøya veit jeg ikke enda. Men jeg håper, og tror ikke dét. Og mitt hjerte og kondolanser går ut til alle som hadde barn og kjente der ute, som både døde, og som mot alle odds har overlevd en gal menneske-jakter.

Jeg er så mektig imponert av menneskene jeg hører har overlevd ved å spille død, jentene som tok av seg klærne, fordi de i en farlig situasjon greide å være logiske nok til å skjønne at de ville bli sett med alle fargene, folk har fått av seg klærne før de hoppet i sjøen, for de visste det ville bli for tungt å svømme med – og for å ikke snakke om, de på andre siden, som kjørte ut med båter for å redde ungdommene! Selv om de ble beskutt, min dypeste respekt går ut til dere alle – dere, DERE gjør meg stolt av å være norsk!

Jeg kan ikke begynne med å sette meg inn i hva folk har opplevd, hverken for dem som var på Utøy, eller pårørende, å få en telefon fra sitt barn som forteller at en gal mann, kledd som politi skyter ned vennene dems, og er ute etter å drepe dem også. For dem som dette var det siste de hørte fra sine barn. Det river i hjertet, og tårene triller for deres del ❤ For de overlevende som kanskje ikke føler seg ‘heldige’, for de måtte spille død, under likene av likemenn, av venner, vær sterke – Behring Breivik har ødlagt mangfoldige liv, stå sterke sammen – kjemp videre! Kjemp mot meninger og mennesker som ham! For de avdøde, for alle involverte, for Norge – kjemp!

Luisa hadde en fantastisk status, fra Colombia;
«For våre døde kamerater, ikke et minutts stillhet – men et helt liv i kamp!»

Av alle sitater, av alle hjerterørende statuser på facebook, så må dette sitatet være det mest treffende, og det jeg kjenner meg mest igjen i – og som Norge burde samle seg under, i en kamp mot nazisme, ekstremisme, vi står nå samlet mot en felles fiende! De prøvde å bombe oss til stillhet, ødlegge demokratiet vårt, det skal de IKKE få lov til!

Det finnes 5 steg av en sorgprosess. I og med at jeg har det hele på avstand, og ærlig talt har gått igjennom dem altfor mange ganger, har jeg allerede frest igjennom dem. For még var det slik;
Benektelse; jeg trodde ikke det jeg leste. Først var det snakk om en mulig gasslekasje, eller om det var terror. Jeg håper alltid på det beste, men forventer det verste – jeg kunne ikke forstå hvorfor det skulle være gass i regjeringsbygget. «Det må være terror av et slag» Mistanken ble bekreftet. Dagen etter leste jeg om Utøya og tragedien der, og de hadde tatt gjerningsmannen.
Forbannelse; Hvordan inni hælvette kan noen gjøre noe slikt, og i tillegg mene han er nasjonalist? Har han misforstått? Hvis du er nasjonalist, hvordan faen kan du skade ditt eget fedreland, dine landsmenn? Norges framtid? Hvorfor kan en person få kjøpe 6tonn kunstgjødsel uten at det skaper reaksjoner? Og seinere; hva faen har vi DDR for dersom det ikke blir brukt???????
Kjøpslåing; Jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg sitter på andre siden av kloden, og kan ikke gjøre noe som helst! ANSA har møte i parken for nordmenn i Brisbane, jeg tar turen og ser om noen trenger hjelp. Og holder pusten på at god karma vil redde meg fra å kjenne noen som er berørt av tragediene.
Depresjon; Det ble ikke pratet mye under ANSA møtet. Alle er sjokket. Alle er tomme innvendig, og tenker kun på berørte i Oslo. Det er uvirkelig. Jeg blir sittende å stirre ut i luften, klarer ikke føle noen ting, tankene går kun til berørte – og foruten at noen angrep mitt land, og mine landsmenn, så har jeg ikke blitt berørt på samme måte som så mange andre.
Aksept; Jeg kan ikke gjøre mer enn å sende gode tanker og kondolanser til de involverte, og være sterk for dem som trenger det. Galningen er tatt, og dersom han slipper ut – vet alle hvordan han ser ut, hva han heter, og hva han har gjort – han vil aldri være trygg.

Skjønt, i etterkant sitter jeg igjen med mange spørsmål. En ting er spørsmålet om «hvorfor», men uansett hvor mange ganger vi får svar på hvorfor, så vil ingen grunner i verden være gode nok – og vi vil fortsette å stille spørsmålet.

Alle har spørsmål, alle har meninger, og spesielt til regjering/politikk og politiet. La oss vente med spørsmålene, Norge må få samle seg etter hva som har skjedd, og svarene må først komme når de er 100% sikre og avgjorte.

Jeg vil også sende min dypeste tanke og medfølelse til personen som godkjente Behring som politimann, og slapp ham over til Utøy. Dette er ikke din feil. Om en politibetjent legimiterer seg, og har grunnlag som han ga for å dra ut til øya, så ville hvem som helst ha kjørt ham over. Mine tanker går til deg.

I Norge står vi samlet, det har vi alltids gjort, det vil vi alltids gjøre – vi sto samlet under okkupasjonen under andre verdenskrig, og vi står sammen igjen mot denne ugjerningen mot vårt land og demokrati! Nå er tiden for nestekjærlighet, og medfølelse, og jeg sender alt til de etterlatte, overlevende, og ellers alle berørte.

❤ Kondolerer brødre og søstre ❤

Advertisements

Om ascandinaviandesign

//Graphic, Visual Communication Designer// //Brisbane, Australia//Stavanger, Norway//
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s